Norwegische Küche

Format: Fotopositiv Dato / Date: ca. 1960 Fotograf / Photographer: Ukjent Sted / Place: Trondheim

Norsk Kunstnerleksikon: Ole Jacobsen Laulo (1825 - 1901)

Norsk Biografisk Leksikon: Jørgen B. Lysholm (1796 - 1843)

Wikipedia: Linjeakevitt

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: TOR.h49.b04.F28938

Adresseavisen 9 Januar 1960 s. 11:

Hedret av konger - død som fattiglem

Ole J. Laulo, gutten fra skysskiftet på Leinstrand hadde stor kunstnerbegavelse, men hans liv ble en tragedie.

Domkirkeskulptøren og kirkekunstneren skapte også en rekke reklamefigurer. Jørgen B. Lysholms selbugutt ble billedhuggerens mest berømte verk.

Av byarkivar Johan Løkhaug.

Likeså kjent som Lysholms Aquavita er verden over, likeså ukjent og glemt er kunstneren som laget firmaets reklamefigur - gutten på kaggen - selv her i Trondheim. Dette så meget mer, som vi her i byen har grunn til å kjenne litt mer om denne mannen, fordi han laget det meste av sine kunstverker her, og fordi de fleste ting han skapte, finnes enten her i byen eller Trøndelag. Mannen var Ole Jacobsen Laulo.

Egentlig var han gudbrandsdøl, født 15. februar 1825 i Fron. Foreldrene var fattige husmannsfolk. Faren døde da gutten var åtte år gammel, og moren måtte oppløse hjemmet, la de største greie seg sjøl, og bryte opp fra bygda, for med minstebarnet Ole å forsøke å livberge seg andre steder. En omflakkende tilværelse førte henne til Leinstrand. Hun tok inn på skyss-skiftet - dessverre får en si - fordi det for gutten kom til å merke ham for livet.

På et slikt sted - med moren borte på dagesvis for å tjene til livsopphold - vanket det litt for meget brennevin, som de reisende til og fra byen hadde med seg. Den unge gutten kom tidlig bort i dette farlige stoffet - og seint ifra det. Ja, det hang med ham hele hans liv.

Den kunstneriske skaperevne kom frem allerede mens han var gjetergutt på dette skysskiftet. Ved peisvarmen om kvelden fikk barnefantasien om troll og hulder fritt løp. Han festet sine inntrykk til de grener, røtter og trær han hadde dradd med seg heim fra marka, og skar med tollekniven sin de underligste figurer av dem.

Moren giftet seg igjen, med en husmann under gården Laulo på Leinstrand. Fra denne gård tok han navnet han senere bar. Følelsen av å ha ihvertfall en heim, ga ham så stor trygghet, at han allerede som 18 års gutt laget sitt første store arbeide. Det var en kopi av Thorvaldsens Kristus. Ifølge forståsegpåere var det den beste av de mange han laget gjennom hele livet.

Skredder, treskjærer, kunstner

En husmannsplass kunne naturligvis ikke forsørge en voksen kar. Folk i bygda syntes også at dette med treskjæring var noe unyttig, så han begynte i skredderlære. Han må ha vært en bra skredder også, ihvertfall ser han seg istand til å føre Ellen Jensdatter Sundet til brudeskammelen i Leinstrand kirke den 17. juli 1849. Sine kunstneriske frembringelser, som ble skapt ved siden av skredderyrket, reiste han inn til byen og solgte. Men det gikk med Laulo, som med en annen ikke ukjent mann i Trondheims historie - han forlot skredderyrket.

Som gift mann satte han seg på skolebenken da den nyetablerte, Trondhjems Tegneskole, tok til i oktober 1851. Hans elevarbeider her ga som resultat at han fikk stipendium for å reise til hovedstaden. Her traff han sammen med billedhuggeren Hans Michelsen, skaperen av de 12 apostler som Carl Johan skjenket Nidarosdomen, og ellers nyttet han tiden til å gå skole. Også her viste han så fremragende evner i sin kunst, at Stortinget ved Kgl. res. av 28. mars 1855 bevilget ham det etter datiden store beløp av 100 Spesiedaler. Pengene skulle nyttes til reiser i utlandet. Fra tidligere opphold i Oslo og Horten, hvor han hugg gallionsfigurer til våre orlogsskip, gikk ferden til København.

Kongelige medaljer

Han hadde året i forveien fått Oscar I's medalje for kunstflid og industri, så det var med åpne armer han ble mottatt der nede. Han nyttet tiden godt, og gikk på akademiet under oppholdet i København. Dessverre fikk han ikke fast arbeide i Danmark, så han reiste tilbake til Norge igjen. Under Carl XV opphold i hovedstaden i 1859, får han audiens for kongen, som tildeler ham en sølvmedalje. Her må han ha fått i oppdrag å lage den store speilrammen som befinner seg i Stiftsgården i Trondheim og nå henger i Dronningens soveværelse.

Dessverre kunne ikke byen gi ham noen oppgaver passende for hans evner. Det var som "Nødsarbeide" han begynte med et kunstverk som sterkt redusert kom til å havne som altertavle i Havstein kirke. Den ble skåret i eik. Forhistorien var i korte trekk slik: Laulo kom med utkast til en figurgruppe bestående av Kristus som sentralfigur, flankert av apostlene Johannes på venstre og Petrus på høyre side. Fotstykket til gruppen var de tre vise menn fra Østerland, som tilber barnet i krybben. Over det hele var skåret blomsterranker og annen ornamentikk, som ender i en fremstilling av oppstandelsen.

Det store kunstverk skrumpet inn

Interesserte menn her i byen mente det lot seg gjøre å få folk til å tegne bidrag for å få det hele utført. Pengene skulle gå til Laulo. Skulle bidragene bli for små, måtte det la seg gjøre å få solgt kunstverket for det resterende beløp han måtte ha for arbeidet. Dette måtte bli til en kirke i byen eller nærmeste omegn. Men interessen var svært liten. Laulo måtte innskrenke kunstverkets omfang. Det ble bare penger nok til hovedfiguren - en kopi av Thorvaldsens Kristus. Slik den står i koret i Havstein kirke i dag virker den allikevel som en kunstnerisk helhet.

For å vekke interesse for bildende kunst, bruker han et stipendium på 50 Spesidaler til å lære seg gipsavstøpning. Rigtignok strakk ikke disse pengene til et opphold i København, hvor han måtte lære fremgangsmåten, men han skar to kongebilder som han loddet ut. Han møtte dessverre ingen forståelse for det nye han forsøkte å innføre da han kom tilbake.

Av kirkekunst har Laulo laget blant annet døpefonten i Levanger kirke - en sittende engel - som en gave fra en av familen Jelstrup. Dessuten gjorde han døpefonten både i Steigen kirke og annekskirken Leines. I Brønnøy kirke utførte Laulo utsmykking av prekestolen. Kristusfigurer - maken til den som står i Havstein kirke - har han levert til Froan kapellkirke på Frøya og Skjerstad kirke i Salten. Dessuten finnes den første og kanskje beste på Leinstrand. Her finnes det også andre arbeider av ham.

Fra domkirkekunsten til fattiglem

Men det er i selve Nidarosdomen hans fleste arbeider finnes. Noen år etter restaureringen begynte, ble Laulo knyttet til dette arbeidet. I klebersten utførte han mange ting, som han for det meste har gitt utkast til selv. Under sitt arbeide der ble han utsatt for et uhell, som medførte et lengre sykehusopphold. Sykehusopphold dengang, var det samme som å bli innlemmet i den store klasse kommunen har av "Midlertidige understøttede". Men kontakten viste seg nok dessverre såpass god at han havnet blant de "Faste understøttede". Som årene gikk ble det beklagelig nok ikke ham selv, men den etat innen kommunen understøttelse sorterer under, som trakk opp retningslinjer for hans liv og skaperevne.

Noen ønskejobb var ikke arbeidet i Domkirken. For fire kroner dagen, og med 11 timers arbeidsdag, måtte han vinters tid stå under åpen himmel og hugge i sten som var kald som is. Et sparsomt skinn fra arbeidslykten var det eneste arbeidslys. At billedhuggeren Vigeland, for noen timers arbeid fikk tolv kroner, gjorde ikke den i livets skole så hardt prøvede Laulo bedre skikket til å stelle seg slik at han kom til å tilhøre den faste arbeidsstokk der oppe. Mot sine overordnede var han uforskammet, og han forverret situasjonen på arbeidsplassen for seg og sine underordnede så han måtte slutte. To av hans sønner arbeidet også i kirken.

Brennevinsgutten og bruksdvergene

Men han hadde naturligvis en langt større verdlig produksjon enn den kirkelige. Mest kjent er selbugutten på kaggen. Den var laget som reklamefigur for Jørgen B. Lysholms utstilling av sine produkter på Stockholmsutstillingen året 1866. I mine guttedager hang det utenfor Hynnes maskinforretning et treskjærerarbeid. Det forestiller dverger som får kilden til å fosse ut av berget, og var reklamefigur for brusfabrikanten Knoff som holdt til i samme gård. For en tobakksfabrikant her i byen har han laget en negergutt med en skråtobakkrull i hendene. Og den siste av reklamefigurene, en som også er knyttet til det flytende: Reklamefiguren for E. C. Dahls bryggeri, kvinnen som skjenker øl opp i en trekanne.

Laulo hadde meget å takke familien Lysholm for, og takket være denne familiens store interesse for kunst, havnet ikke "Gutten på kaggen" på skrothaugen, da Lysholms brenneri var nedlagt, og bygningen skulle rives, for å gi plass til Astoria hotell og restaurant. En kopi av arbeidet ble bestilt til det kongelige slott i Stockholm, og det skal ha eksistert en tredje også, har forhenværende lagersjef Haugen på Vinmonopolet fortalt meg.

Det blir ikke så meget arbeide med Ole J. Laulo etter at han sluttet i kirken. Han reiste ut av byen, men kom tilbake igjen. Omsider havnet han i Hans Nissens Arbeidsstiftelse, hvor han fikk gratis verkstedrom. Det var uvesentlige ting som spaserstokker utskåret med figurer han produserte. Det var turister som kjøpte slike, og hans faste avtakere var firmaet I. N. Bruun og gullsmed Schancke som tok seg av ham. Det ble intet til kone og barn, som han ialt hadde 11 stykker av, men de fleste døde visstnok før faren. Det har ihvertfall ikke lykkes meg å oppspore noen. Hans egen familie ble også oppløst, og slik som barndomshjemmet da faren døde. Kona ble sinnssyk, enten det nå skyldes ektemannen eller andre årsaker. Selv ble han for kommunens regnskap bortsatt i Leksvik, bygda som alltid har stått åpen for å ta imot ulykkelige individer her fra byen.

Sykdom, fattigdom og død

Han sto alene i verden, og verden ventet seg ikke noe av ham. Han ble senere flyttet til Leinstrand, først på en, siden på en annen gård. Fra kommunens side var det nok meningen han skulle være litt til hjelp for sine forpleiere, og betalingen var avpasset etter dette. Men det var ikke lett for Laulo å oppfylle disse forutsetninger, syk som han nå var. Hans vanskelige sinnelag gjorde det naturligvis heller ikke bedre. Det ble skurring og dårlig forhold der han var. Han ber derfor i et brev til kommunen om å få bli flyttet til byen. Det ble avslått fordi myndighetene antakelig regnet med at han her ville bli gående å drive. Laulo var klar over sin svakhet for alkohol, og sier også bent frem at den skavank jeg har hatt, er alltid blitt sett mer på enn det jeg har gjort av godt.

Da aldersomssvakheten slo ut i kronisk sykdom, ble han allikevel flyttet til byen, og anbrakt på sykehuset ute på Kalvskinnet. Den 25. juli året 1901 døde han. Hans jordiske levninger ligger på Tilfredshet kirkegård. Et nummer i en kommunal protokoll forsvant på vanlig måte ved å sette sluttstrek under begravelsesomkostningene. I dag er glemselens slør trukket over både hans grav og hans kunstverker.

Det meste av dette stoff er hentet fra lektor Joh. E. Brodahls samlinger om Ole Jacobsen Laulo, og opptegnelser fra treskjærer Anders Lie (1845 - 1937) som jeg selv arbeidet sammen med i en årrekke.